HVA ER SJELENS MØRKE NATT?

Sjelens mørke natt er et uttrykk som kommer fra et mystisk dikt skrevet av Johannes av Korset i 1500-tallet.

Sjelens mørke natt refererer til et trinn i personlighetens utvikling der et menneske går gjennom en dyp forvandling i livet sitt. Man kan også kalle det en eksistensiell livskrise. Det er en psykisk tøft indre reise, en slags hudskifte, der man gir fra seg deler av seg selv som har vært helt avgjørende for å beskrive hvem man var hittil ( for eksempel: identitet, relasjoner, karriere, vaner, tankesett, tro, traumer, osv…) for så å gjenoppstå med en følelse av å være en oppgradert versjon av seg selv som oppfatter verden og livet fra et nytt perspektiv og med en ny mening. For noen åpner det opp dørene til (en (for-)ny(-et) form for) åndelighet.

For meg er sjelens mørke natt best beskrevet med puslespillmetaforen: jeg er et puslespill hvis biter taes fra hverandre ufrivillig (ofte av en ekstern faktor slik som et dødsfall, et samlivsbrudd, en oppsigelse, en sykdom, mm…). Jeg vet at noen biter skal ikke lenger være med i det endelige puslespillet, men jeg vet ikke hvilke. Og så må jeg pusle spillet på nytt, med nye biter – som jeg heller ikke vet hvordan de ser ut eller hvor jeg skal finne dem – uten å vite hvilket bilde jeg holder på å pusle, og om jeg kommer til å få det til! Med andre ord, det er mye ukjent og usikkert i denne prosessen. Det oppstår en sterk følelse av å miste seg selv (hvilket stemmer godt med det som er i ferd til å skje siden du mister jo deler av deg selv i prosessen!), av å miste fotfeste og kontroll over eget liv. Hvilket skaper som oftest mye frykt og angst og motstand. I tillegg til sorg over alt det som man må gi avkall på.

Når sjelens mørke natt oppstår, kan det føles som en dyp depresjon eller at man holder på å miste forstanden. Ingenting gir mening lenger, man mister alle trygge holdepunkter. Det kan være så skremmende at tanken på å bli lagt inn virker som en god idé. Selvmordstanker kan også dukke opp, fordi prosessen er så krevende og utmattende.

Den polske psykolog og psykiater Kazimierz Dąbrowski har beskrevet fenomenet i sine bøker og kalt det positiv oppløsning. Han presiserer at oppløsningen er ikke alltid positiv: noen ganger kan frykten og angsten være for store og motstanden for intens, og man trekker seg fra oppløsningsprosessen og går tilbake til sitt trygge vante selv. Det er kun når man gjennomgår hele prosessen og kommer til en ny oppgradert versjon av seg selv at man kan kalle det en positiv oppløsning.

Det er viktig å innse at denne forvandlingsprosessen er en normal del av den personlige utviklingen mange mennesker leter etter i livet. Til tross for hvor skummelt den emosjonelle kampen er, er den et viktig instrument for å fremme vekst – uansett hvor bevisst man er det der og da. Når et menneske gjennomgår en periode av personlig vekst innebærer det som oftest at det er en smertefull tid siden «ens tidligere og dårlig fungerende verdens perspektiv og selvbegrensende tanker holder på å bli knust» til biter (Imi Lo, Emotional sensitivity and intensity, side 16, min oversettelse). 

Det er derfor viktig når man går gjennom en slik eksistensiell krise å få støtte av trygge og omsorgsfulle mennesker, slik som familie, venner, terapeuter, fastlege, osv… som kan gå veien med oss, gjennom frykten og angsten, og anerkjenne prosessen som det den er:

en vekstmulighet som man skal brøyte sin vei gjennom. For så å komme ut av det som et mer autentisk menneske, i samsvar med seg selv og sine verdier, mer egnet til å tenke og leve selvstendig.

Om du tenker at du holder på å gjennomgå en oppløsning og føler at du trenger ekstra støtte i forhold til det, er du velkommen til å ta kontakt med meg. Klikk her for å bestille en time.

Vil du vite mer om positiv oppløsning? Klikk her.