I går så jeg på NRKs nye serie «Normal people». Og ja, jeg skriver i går, fordi selv om serien inneholder 12 episoder, så klarte jeg ikke å løsrive meg fra skjermen og jeg endte opp med å se alle 12 episoder i løpet av en og samme dag! Så oppslukende er den.
«Normal people» er en følelsesladet serie om to evnerike studenter i Irland som søker desperat tilhørighet. De blir aldri presentert som evnerike, men vi får vite ganske fort at de er begge to enestående elever med høy intelligens. Vi møter dem først når de avslutter videregående skole. Marianne er en enstøing. Hun er en typisk evnerik elev som ikke tilpasser seg andre så godt: hun er flink på skolen, men oppfører seg ofte som en besserwisser både med skolekameratene og lærerne, og motstår autoritet. Hun blir ofte mobbet av de andre på skolen. Connell har bedre tilpasningsevner: han har venner og er faktisk ganske populær. Han er veldig smart og har toppkarakterer på skolen. Men innerst inne føler han seg alene. Begge to er veldig emosjonelle mennesker. Og det serien beskriver best, synes jeg, er deres emosjonell berg-og-dal bane som ser ut til å aldri ta slutt… Kompleksiteten og intensiteten i følelsene. Jeg ble nesten følelsesmessig utmattet av å se deres desperate anstrengelser til å oppnå en form for emosjonell stabilitet, både sammen og hver for seg.
De strever også etter å oppleve en følelse av tilhørighet, etter å finne «stammen sin». Marianne vokste opp i en dysfunksjonell familie der hennes evnerikhet ble aldri verdsatt: moren ignorerer henne for det meste, og broren misunner henne det og til og med mishandler henne. Det er bare når hun kommer til universitetet at hun endelig finner likesinnede – eller…? – og opplever å bli en del av en gruppe. Men det viser seg at det blir ikke så lett allikevel for henne å hengi seg til følelsen av tilhørighet da. For Connell er det det motsatte: han vokste opp med en mor som verdsatte ham og fant en form for tilhørighet tidlig på skolen. Det er når han flytter til Dublin for å studere at han sliter med å finne stammen sin der.
Samtidig føler de to en sterk tiltrekning for hverandre som blir satt på prøve av deres intense og komplekse emosjoner. Det vises så fint i serien at det er nettopp denne intensiteten og denne kompleksiteten som de gjenkjenner i hverandre som tiltrekker dem sammen og som gjør det vanskelig for dem å være sammen. Det blir så sterkt når de forteller hverandre hvordan det de opplever når de er sammen er unikt og får alle deres andre forhold til å virke så smakløse.
Det blir ingen ende på deres søken etter tilhørighet, i hvert fall ikke i en nær fremtid, det forstår vi på slutten av siste episode. Men det som gir håp er å se hvordan de klarer å utvikle sin indre styrke etterhvert som årene går. De støtter hverandre gjennom tøffe perioder og hjelper hverandre å stå stødigere gjennom livets prøvelser, for å til slutt våge å stå alene i egne valg.